Berre ein hund, eller.....?

                                             Her er jeg og Tussi på gården Tågetorp ca. 1961

Det var i de dager da verden var opptatt av hva en viss fyr skulle finne på etter at han overtok roret i verdens mektigste land (ihvertfall før DeepSeek) den  20. januar, og vi på hjemmefronten måtte takle en regjeringskrise,  strøm og EU-direktiver....Hva tenker jeg da?  Jo, i motsetning til de som leder sin oppmerksomhet bort fra urovekkende nyheter ved å  fordype seg i  kattevideoer - vil jeg  i stedet slå et slag for  vår beste venn - hunden (ikke til forkleinelse for katter, altså). Jeg sier med Per Sivle i "Berre ein hund" (1887):

"Han Hall var ikkje anna han stakar, han var berre ein hund.
Men um han no og berre var ein hund, so var han daa kor som, er ein framifraa hund; han var framifraa baade stor og klok, og livde dertil sitt hundeliv so framifraa utbytt av lagnaden millom lukka og ulukka, at livssoga hans, vissa for meg, eig fullt so vel krav paa aa minnast som mangt eit mannsliv."

                                     Huskyen Sherpa, ca. 9 uker på sitt første besøk i Vrådal

Javel, bare en hund?  Jeg-personen i Sivles novelle synes hunden Hall er verdt mer enn minnet av mange tobeinte. 
Den 28. januar 2022 døde min mor. Før livet ebbet ut var hun tilbake på gården i Østfold der hun ble født en oktoberdag i 1928. Nå for første gang fikk jeg høre minnet om en hund hun hadde lagt sin elsk på, og det var et gjensidig forhold.  Storebroren Johan var en ivrig jeger og hadde alltid fuglehunder (sikkert av litt blandet herkomst, men..), så hunden mor som jentunge knyttet seg tilhørte broren. Nå hadde det seg slik at det i 1925 (har googla) ble innført hundeskatt, ikke bare i byene, men i hele landet,  og Rødenes var intet unntak . Johan var aldri kjent for å strø om seg med penger, og denne skatten falt han tungt for brystet, faktisk så tungt at han bestemte seg for å selge hunden. Det hjalp ikke hvor mye mor gråt og ba for hunden, hunden ble solgt til en nabogård. Akkurat som i Sivles novelle, kom hunden seg løs og søkte tilbake til gården og mor. Dette skjedde gjentatte ganger til mors glede - og fortvilelse - når den atter ble hentet. Ja, og det var ingen feel-good story mor innviet meg i  - hunden fikk samme skjebne som Hall i "Berre ein hund". Johan ladet jaktrifla og skjøt den. 

                              Her er begge like tankefulle - Mor med første barnebarn Markus- kanskje tenker hun                                tilbake på barndommen sin?

                               Vi har ikke egen hund, men vi har heldigvis flere hunder i livet vårt.

                                                                Noen ganger får vi låne - Lotta

..                                                       .                        .....og Frikk

Jeg hadde jo hørt om mors anstrengte forhold til broren oppigjennom, men aldri fått høre akkurat denne historien. Det kaster jo et lys over min egen opplevelse med onkel Johan og hunden hans på den tiden,  Lorang. Mor og jeg hadde akkurat kommet til gården. Det var påskeferie, og jeg tror jeg var rundt 10 år. Den første jeg oppsøkte på gården, var alltid hunden. Tussi (på bildet over) var blitt avløst av Lorang. Johan ba meg holde Lorang, noe jeg påtok meg med glede. Samtidig fikk jeg instruksjon om å holde han godt, siden nabohunden hadde løpetid. Det var ikke lett for en tiåring å holde en sterk hund som hadde instinktene i orden. Jeg var sjanseløs og måtte gi slipp. Jeg tror aldri i mitt liv har fått så mye kjeft. Episoden resulterte i en voldsom krangel mellom moren min og broren, vi som akkurat hadde kommet, gjorde vendreis, og siden ble gårdsbesøkene veldig sjeldne for å si det mildt. Needless to say - forholdet mellom bror og søster ble aldri bra. 

Og i disse dagene da vi overveldes og nesten kveles av det dystre nyhetsbildet, så tenker jeg at en hund er ikke bare en hund....og kanskje er den verdt å minnes mer enn mange menn (jeg trenger vel ikke nevne eksempler?)

                                   ....også er jeg så heldig å være grandtante til Lille My

                                       .....