Reiseminner

R O M A N I A     
Apropos disse dagene som kom og gikk…i tankene har jeg reist tilbake til sommeren da jeg var 17 år (jada, det var midt på 70-tallet, det, 1900-tallet, må jeg kanskje tilføye…). Vi var tre venninner som lot oss friste av en brosjyre fra Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) til å oppleve en del av Europa som hadde vært lukket for oss – nemlig Romania. Nå skal jeg ikke påberope meg at jeg var spesielt politisk engasjert, men det å få oppleve hvordan det var bak Jernteppet som på den tiden dekket sentrale deler av Europa-kartet, var pirrende. Men det som nok trakk mere var bildene av de lange, innbydende sandstrendene (ærlighet varer som kjent lengst). På forhånd fikk vi råd om at kulepenner og nylonstrømper var kjærkomment, men at den grønnfargede amerikanske valutaen var enda mer velkommen.
Iført vestlige ungdommers «uniform» på den tiden (gensere som sluttet over navlen, olabukser med stor sleng og platåsko) var vi klare for feriebyen Neptun ved Svartehavet. Da flyet landet i Constanta, fikk vi vårt første møte med, la oss kalle det «et annet» regime; flere timers hardhendt kroppsvisitasjon og finkjemming av bagasjen av personell som ikke var utpreget vennlig innstilt ovenfor tenåringer fra Vesten. I ettertid har jeg forstått at feriebyene med de planetariske navnene Neptun og Saturn var bygget som et sommersted for Ceaucescu og hans kompaner bare noen få år før ungdom fra Vesten ble ønsket velkommen. På den tiden var Romania omtrent like lukket som dagens Nord-Korea, hvor for øvrig «den store leder» Ceaucescu hadde vært bare fire år før. Fra det nord-koreanske arbeiderpartiet og persondyrkelsen av Kim II Sung(bestefaren til Putins bestevenn) fikk han idèer som han øyeblikkelig implementerte i sitt eget hjemland. Sammen med Albania ble Romania det mest stengte landet i Europa. Til tross for dette, hadde han et slags favorittstempel blant vestlige ledere – husk at dette var under den kalde krigen. Det at han klarte å holde Sovjet på en armlengdes avstand, fikk han stor kreditt for. Skjønt – da vi omsider slapp ut av terminalen, ble busset til bungalow-byen vi skulle ha tilhold i, og kom oss ned på den etterlengtede stranden – DA var de der i synsranden – de sovjetiske krigsskipene. Betryggende nok fikk vi beskjed om å ikke svømme lenger ut enn 50 meter (var ikke fristende å utfordre akkurat det).

Hvis du henger med så langt, så var det AUF som tilrettela for vårt besøk. De tenkte kanskje på kulturutveksling og at vi skulle få se kommunisme i en slags light-versjon. Hva tenkte Ceaucescu? Han var vel tjent med å ha goodwill i Vesten. Han hadde imidlertid et problem. Hvem skulle serve disse ungdommene som kom til disse oppkonstruerte turiststedene? Sjokkert fikk vi vite at staben var stuet sammen i telt på utsiden av byen, og at de bare hadde adgang til byen for å jobbe. De hadde også forbud mot å snakke med oss, ikke at det var så lett heller. Engelsk snakket de selvsagt ikke. Bevæpnende soldater patruljerte og holdt et våkent øye med at dette forbudet ble overholdt (heldigvis var uniformene lett bestikkelige med pakker med South State og Kent). Men ungdom er jo ungdom, og vi var kreative – ikke minst var de rumenske ungdommene det. Vi fikk hvor mange leu som helst for å kjøpe noe i dollarshop'ene, der bare VI hadde adgang. Sterilan såpe, Colgate tannkrem og amerikanske sigaretter stod aller høyest på ønskelista. Olabuksene og platåskoene våre var gjenstand for storøyd beundring, og det endte med at vi trada dem bort. En av oss jentene dro barbeint hjem (ikke undertegnede). Vi ble storkapitalister på lokal valuta, men hva skulle vi bruke det på? Vel, jeg besitter fortsatt et nydelig sjakkbrett og litt keramikk. Det vi IKKE visste, var at leu kunne ikke bringes ut av landet. Det oppdaget vi da det var tid for kroppsvisitasjonen ut av landet.

Det var på stranden det skjedde – et uforglemmelig møte med Dana . Hun var overivrig etter å snakke med meg – en sjelden anledning til å praktisere sine nyvunnede engelskferdigheter. Det var en stor risiko hun tok, hun fortalte at hun ikke hadde lov til å prate med oss. I følge henne var faren politimann, så det ga henne kanskje en fordel mange andre ikke hadde? Fra henne fikk jeg høre om den store leder – hun spyttet da hun omtalte han som det – beskrev med stor innlevelse hvordan folk ble tvunget til å stille opp, smile og kaste blomster i gatene da han og kona passerte. Blomstene ville folk erstatte med steiner, fortalte hun. De manglet alt – noen ganger kunne de få tak i sko. Problemet var bare at de kun hadde venstresko. Kan hende makker'n kom noen uker etterpå – eller ikke.... Også var hun naturligvis full av spørsmål om hva vi hørte på av musikk (ABBA og Nazareths Love Hurts) og hvordan leveforholdene var i Norge. Senere møtte jeg en rumensk gutt som ikke hadde hørt om Norge, men han kjente Terje Rypdals musikk!I 1975 møtte jeg mange unge mennesker som levde i en ufri verden med en eneveldig diktator. I løpet av noen desemberdager 14 år senere var det nettopp ungdom som viste motet som var påkrevet for å ende skrekkveldet. Jeg har akkurat lest Ruta Sepetys Bak din rygg - I Must Betray You (2022) om hvilken stor pris de betalte. Kan vi håpe på at ungdom i vårt naboland kan følge deres eksempel? I boka får vi et innblikk i hvilket mot som kreves. Det tror jeg dessverre det bare er ungdom som har (frontallappene i hjernen er jo ikke helt på plass, slik at de tør å ta større risiko)

Romanen Ruta Sepetys "Bak din rygg - I Must Betray You (2022) om Romania og  Ceausescos vanstyre, anbefales på det varmeste.