Draumkvedet- Telemarks skatt

Mange kunstnere har latt seg fascinere av Draumkvedet. Her er Karl Erik Harr.

Drømmer har vært viktig i alle kulturer - de kunne gi frampek om det som skulle skje. Man var særlig opptatt av drømmene til de framste i samfunnet. Vi kjenner jo til dronning Ragnhilds drøm om treet med grener som bredte seg utover landet. Hun ble mor til Harald Hårfagre - han som samlet landet vårt til ett rike. 

Vil du meg lye, eg kvea kann....

Det jeg skal fortelle nå (du skal kanskje være glad for at jeg ikke kveder) handler om Olav Åsteson. Han  hadde nok ikke noe blått blod i årene eller noen framskutt posisjon i samfunnet, var vel en helt vanlig ung mann fra Telemark. Hvorfor skal vi da"lye" på hans drøm?  Vel, det bemerkelsesverdige var at han  la seg til å sove på julaften og våknet ikke før 13. dagen - den 6. januar. I gamle tider markerte man denne dagen da de hellige tre konger kom for å beskue det nyfødte Jesus-barnet. Derfor var kirken full da Olav etter å ha gnidd søvnen ut av øynene,  kom ridende til kirken. Han setter seg ned i kirkedøra, og har noe maktpåliggende på hjertet. Det han har drømt synes han er så presserende at han tillater seg å avbryte presten (det er vel egentlig ganske uhørt):

Eg hev vori opp med sky
og ne-att  på svarte dikje, 
eg hev set åt heite helvite
og ein deil av himmerikje

                                                                        Olav drømmer - Karl Erik Harr

Olav har jo sovet usedvanlig lenge - i 13 dager. Er ikke 13 et ulykkestall? Kanskje har han vært syk, kanskje vært komatøs, eller hva det heter? Har han har hatt en nær-døden opplevelse? Uansett, hva skjer når vi dør - dette er noe som har opptatt mennesker til alle tider. - da som nå.  Det gjaldt nok også for presten og kirkelyden. Derfor lyttet til Olav. De skuttet seg nok litt når de hørte om helvete, men han hadde jo også sett himmelriket? De var sikkert spente på hva dommen ble til slutt. Hvor havnet Olav? Og samtidig tenkte de nok litt på sin egne odds for det ene eller andre..Men det tar laaang tid før Olav kommer dit....

For månen skin'e,
og vegjine falle so vie

Telemarksfjellene er storslagne. Over: Karl Erik Harr. Under: Her har min venninne Astri Bjørnå latt seg inspirere.

Alle var nok spente på hvor dette bærer, men Olav forteller og forteller - han sov jo i 13 dager, så i drømmen var han jo både her og der. Nå var de som var til stede i kirken helt sikre på at han hadde vært i Dødsriket, for han fortalte at han måtte krysse den beryktede Gjallarbrui som i norrøn tro førte lukt ned i Dødsriket (Hel). Der måtte han forsere stangende okser, buktende ormer og hunder som biter. Akkurat som vi ikke grøsser nå, men neida, det blir enda verre når han må gå over bunnløse myrer. Det er ingen tvil lenger - Olav har også vært i auromheimen - på den andre siden. Den eneste han kjente der var gudmoren si, og det er et lykketreff. Det er jo så mange veier han kan ta - vegjine falle so vie,  men hun råder han til å ta den veien som fører til brokksvalin - pilegrimskirken - der skal dommen stå. Selvfølgelig hører han på henne, men skal han ta veien nordover? Nei, der får han øye på han Grutte gråskjegg - Djevelen -på en svart hest. Da er det tryggere å ta mot sør, der såle-Mikkjel - Engelen Mikael leder vei på en hvit hest (katolikkene mente at han tar i mot sjelen vår når vi dør)

Kanskje var det en slik kirke Olav kom til om trettendagen? Dette er Nesodden kirke fra 1100-tallet  (og månen skinner)

I brokksvalin
der skò domen stande

Så er han kommet fram til kirken i drømmen sin. Mikael har kommet i forveien og  står parat med en skålvekt. Der måles  folks synder mot Jesus møysommelig opp. Det er mye å ta av - noen har forbannet foreldre og søsken, andre har drevet med tusk og trolldom, noen har spottet han Far i himmelen. Heldigvis har noen gjort gode gjerninger også - særlig framheves de som har hjulpet de fattige med bekledning mat og andre goder.

Gamle mennar og unge
dei gjev'e ette gaum'e;
de var han Olav Åsteson,
no hev han tålt sine draume.

Diktning og fortellerkunst har stått sterkt i Telemark. Her er jeg på hjemplassen til Aasmund Olavsson Vinje

Det er mange versjoner og  ulike strofer, men summa summarum, både gamle og unge bør vie oppmerksomhet til det Olav Åsteson drøm eller visjon, sies det i diktet. Hvilke slutninger skal vi dra etter å ha hørt Olavs beretning fra det hinsidige og "strøka innafor"? Ihvertfall, vil det lønne seg å gjøre gode gjerninger, særlig mot de fattige, får vi høre. Men så tipper det fort den gale veien hvis vi driver og jukser litt og stundom blir litt ergerlig på våre nærmeste. Mikael manøvrer skålvekta - dette blir spennende - hva blir dommen i oppgjørets time?

Vi vet ikke når Draumkvedet oppstod, men en gang mellom 1200 og 1500-tallet, tror forstå-seg-på'erne. Noe vi vet sikkert, ,derimot, er at visjonsdiktet, som det kalles, er lokalisert til Vest-Telemark med de majestetiske fjellene og det trolske landskapet vi finner her. Gjennom flere århundrer ble det overlevert muntlig fra gård til gård, eller snarere fra fjøs til stall og husmannsplasser. Ofte var det de som var lavest på rangstigen i det gamle bondesamfunnet som behersket kvedekunsten. Ved juletider skulle man være ekstra snill, og da var nok legdekjerringer og omstreifere mer velkomne til gards enn ellers i året. Hvis man var flink til å kvede, kunne det tenkes at man fikk en ekstra sleiv med grøt eller en soveplass innomhus. Kanskje er det sånn dette dikteposet om Olav som drar til en fullsatt kirke på trettendedagen og forteller om sin reise til det hinsidige og tilbake. er oppstått. Mange av strofene er tydelige på at man skal ha omsorg for de fattige. Kvederne diktet inn elementer av norrøn tro, overtro og kristent tankegods om frelse og fortapelse som fenget datidens "publikum", og omkvedene gjør at man henger med og bygger opp dramaturgien og spenningen.
Og hvem kan vi takke for at vi mange hundreår etter Draumkvedet oppstod fortsatt ly'er når Olavs draum kvedes? På 1840-tallet var man på leit etter det "ekte" norske og nasjonale, og selv om mange kan krediteres for å finne fram til de som kunne kvede om den drømmen Olav hadde denne julen, så må særlig to telemarkinger framheves. Den ene er salmedikteren og sognepresten i Seljord Magnus Brostad Landstad og den andre er kvederen og prestedatteren Olea Crøger fra Heddal. De måtte "fare vi'e", til en avsides gard eller en liten, fattigslig plass, men alle lå de i den øvre delen av vårt vidstrakte fylke. 
Tenk at vi har en slik skatt her i Telemark og at det opptar så mange i dag. 12. januar var jeg så heldig å få oppleve kvederen og telemarkingen (jada!) Halvor Håkanes akkompagnert av Erlend Viken og Ingeborg Christopersen i min hjemkirke på Nesodden framføre Olavs kvad om drømmen han hadde den jula for lenge, lenge siden, og med den skålvekta til han såle-Mikkjel fikk jeg litt å tenke på i det nye året......