Elsker - Elsker ikke
Foruten å male har jeg beskjeftiget meg mye med vanskelige relasjoner i det siste - heldigvis mest i bokform.
Moa Herngrens roman anbefales for å få flere perspektiver....
I august blogget jeg om skilsmisse....Da var hverdagen akkurat begynt etter ferien. I løpet av sommeren hadde jeg med stor innlevelse lest Moa Herngrens roman"Skilsmissen", der jeg ble kjent med Bea og Nicklaz og deres avvikling av ekteskapsbåndene. Det var Nicklaz som gjorde det slutt. Dette var sjokkartet for Bea - og for leseren - inntil vi fikk Nicklaz sin versjon. Bea og Nicklaz endte opp på vår skyhøye skilsmissestatistikk.
-Ville også Maria og Sigmund i spillefilmen "Elskling" føye seg inn her? Jeg har ventet hele høsten på Lilja Ingolfsdottirs debutfilm om det vanskelige samlivet . I oktober kom den endelig på kinolerretet, og jeg imøteså et svar: Kunne forholdet deres reddes i terapirommet? I "Elskling" ser vi hvordan Maria i likhet med sin medsøster Bea, overrumples av partnerens ønske om å bryte relasjonen.
Skilsmisser er ikke som synkronsvømming, De kommer veldig ofte som et sjokk. (Sanna Sarromma i podcasten "Burde vært pensum")
"Elskling" - en film av Lilja Ingolfsdottir
Fire dager etter premieren fikk jeg sett den på SENIORKINO (jada....). Vi var fire i den store kinosalen. "Armand" og "Den siste reisen" fristet gamlisene mer enn samlivsproblematikk i midtlivet.
Maria (Helga Guren) og Sigmund (Oddgeir Thune) spiller paret som kanskje går fra hverandre . Man strides om kroppsspråk er 80 eller 90% av all kommunikasjon. Hva tenker vi om det vi ser i bildet her?
Tidlig i filmen får vi et levende innblikk i Marias offensive forsøk på å få Sigmund på kroken. For småbarnsmora Maria er Sigmund drømmemannen per se - han er singel, ettertraktet - og under over alle under - det er ingen eks'er eller potensielle bonusbarn som gjør hevd på han. Til slutt lykkes hennes svært målrettede forsøk, og vi blir vitne til saftig lidenskap og intense, dirrende lykkestunder mellom det nyetablerte paret.
- Har Maria virkelig fanget drømmemannen? Mye tyder på det...Han er empatisk, arbeidssom, sjarmerende og en leken, super bonuspappa. Men hva når hverdagen kaller ...når lykkeendorfinene ikke råder grunnen alene...? I en scene blir vi vitne til Sigmund og barna (til og med den hormonelle tenåringsdatteren til Maria, hvis jeg ikke tar feil) syngende av full hals Jahn Teigens "Optimist", alt mens de gjør ville moves rundt i stua. Skulle tro dette skulle glede morshjertet? Men nei, den gang ei....Maria tilkjennegir med et svært effektfullt kroppsspråk - og etter hvert verbale ytringer giftig krydret med passiv-aggresjon, at det I K K E er innafor å leke når kjøkkenet flyter og kleskurven er full.!!! Så når vi tilføyer en mengde episoder der en sliten tenåringsmor (som attpåtil mister jobben), møter sin elskede på måten beskrevet over........ Vel, vi ser hvordan gleden i øynene til Sigmund gradvis slukkes. Det hjelper jo heller ikke på forholdet at han må jobbe mye, siden de også har hatt et par familieforøkelser siden de falt inn i hverandres armer og Maria ikke kan bidra så mye på den økonomiske biten. Marias sinneutbrudd får nå hyppigere og tydeligere utløp, og i akselererende grad er de ukontrollerte og urimelige - og de rammer ikke bare "elsklingen", men alle de nærmeste.
Det bygger seg opp til ett punkt der den tilsynelatende uendelig tålmodige Sigmund ber om en pause og i samme slengen lanserer at et sinnemestringskurs muligens kunne være en idè. Vi har sett det komme, men det har ikke Maria. Det er IKKE hun som er problemet - Sigmund er jo elsklingen hennes. Vi har hørt Sissel Gran og Frode Thuen snakke om samlivsterapi, men vi har ikke fått være med dem i terapirommet. Det får vi her - når en motvillig Sigmund og Maria, som imøteser forståelsen og sympatien hun forventer å få fra den kvinnelige terapeuten, møter opp til første time. Vi får følge Marias reise inn i seg selv - og ja....fram til en større selvforståelse.
Spoiler alert her, men jeg kan si at mange kan kjenne seg igjen; Hvorfor sårer vi de vi er glad i? Hvorfor støter vi dem bort når det vi ønsker oss aller mest er å ha dem i livet vårt?
En i det fåtallige publikumet henvendte seg til meg; "Det var en trist film!" Det kom litt bardus på, så jeg sa bare; "Ja, men den var veldig god". Det jeg skulle sagt, var: "Det er vel ikke trist når man finner ut av seg selv!" Mannen min (ja, jeg så at han hadde en tåre i øyekroken) lurte på hva jeg trodde: Fant de tilbake til hverandre, tro? Selv hadde han ikke troa. Jeg var litt mer optimist, men innser at det kanskje var mer i retning av at jeg håpet det.
Hvis du får anledning til å se "Elskling" (noe du bør), så er jeg spent på hva du tror (og syns DU den er trist?) I følge ei venninne som så filmen i en fullsatt kinosal i landets hovedstad, ble folk sittende etter rulleteksten, noe som ikke skjer så ofte i all vår travelhet....