Kultur og sånt

Jeg har sett dokumentarfilmen Ibelin om den muskelsyke Mats Steen

Gammen av norrønt gaman 'moro, glede'

Har vært på Seniorkino (jada!) og filmen om den muskelsyke Mats Steen og hans avatar Ibelin. Da sykdommen la flere og flere begrensninger på han, valgte han å tre litt ut av Ibelin-karakteren og stå fram med sin livssituasjon og historie. Hvordan gjorde han det? Jo, nettopp gjennom en blogg - «Musings of Life». (musing kan kanskje best oversettes til grubling og ettertanke).
I 2014 ebbet livet ut. Mats ble bare 25 år. Mange husker sikkert foreldrenes forbauselse da de kunngjorde dødsfallet på bloggsiden hans over all responsen de fikk fra nettvennene. Det høyeste ønsket foreldrene hadde hatt for sønnen sin var at han skulle leve et «normalt» ungdomsliv, med vennskap og forelskelser, jobb og hobbier. I stedet satt han bare i sokkelleiligheten og gama. Nå viste det seg at det gjennom en ti- års periode hadde utspilt seg både dating, barbesøk (sitat: bra det bare er virtuelt øl, så kan man spille full uten å bli det), fortrolige samtaler, sjalusi og konflikter – kort sagt, det meste som hører ungdommen til (men igjen – alder er bare et tall…). Ibelin – Mads sin avatar – var en høyt avholdt karakter i det lille samfunnet Starlight. Der fikk han spille ut sine kvaliteter, slik han ville – som en omsorgsfull venn og støttespiller, kjæreste og diplomat (faktisk var han privatdetektiv, men det var nok bare et påskudd til å komme nærmere inn på de andre karakterene og deres gjøren og laden). Da Mats døde ble han hedret av en vennekrets som antagelig er større og kanskje mer lojal (?) enn vi kan drømme om.
Altså, Mats spilte World of Warcraft. Var det ikke det Anders B. B. spilte også – som noen (eksperter) mente trigget han til udåden? Er det ikke bare slåssing og sånt? Hvor mange av oss har ikke sett med bekymring på podene våre på gutterommene (ja, for det er helst gutter, eller..?) som har spilt seg gjennom nattemørket og er umulig å riste liv i når klokka ringer? Jeg har i hvert fall sett for meg ganske mange scenarioer. Det hjalp jo ikke å høre om det skumle Mørke Nettet, heller akkurat.

For en del år siden måtte jeg selv revidere mitt eget syn på gaming. En av mine psykologielever var svært aktiv i et nettsamfunn, og han tilbrakte mesteparten av sitt liv på PC'en. Han åpnet øynene mine for hvordan dette samfunnet fungerte. I motsetning til Mads (som først ble personlig i bloggen), betrodde han seg til ei nettvenninne. Hun skrev en anbefaling om at han burde utredes for Asperger. Som lærer gjennom flere år har jeg møtt mange med denne diagnosen, men denne eleven var til min store forundring ikke diagnostisert. Mange brikker falt på plass for denne gutten, og siden har han vært en aktiv støttespiller for spillvenner over hele verden, Han og vennene har mobilisert når karakterene har vært fraværende eller vist urovekkende atferd. Slik har de sammen halt vennene ut av mørke tanker - og til og med avverget selvmord. Det er mye kompetanse der ute, og slik har de også bistått hverandre, med studieprosjekter og andre praktiske anliggender.

Så – minner om opprinnelsen til ordet «game» - det betyr moro og glede. For noen, slik som Mads og min tidligere elev – har gaming vært en kilde til nettopp det, hvor livet utenfor den virtuelle verden har vært ensomt og vanskelig. Mads startet hver spilleøkt med en halvtimes joggetur. Tenk deg følelsen av å kunne springe i det virituelle når du i det reelle er bastet og bundet til en rullestol.
Er det èn gang du skal gå på kino, er det nå. Det kan jo kombineres med et virtuelt besøk på Nasjonalbiblioteket den 16.3., der temaet er gaming i Middelalderen.