Jeg har tidligere forklart hvordan jeg via omstendigheter i slektenes gang har blitt medeier i gården Toketorp/Taagetorp i Østfold. Mitt forrige innlegg handler om hvordan jeg fikk rollen som en slags historieforteller fra min onkel Iver via Amerikabrevene som han overrakte meg for vel 30 år siden. I denne rollen tror jeg at jeg må begynne med begynnelsen, nemlig  jordmora - "hen" (for å ikke krenke noen) er jo som oftest den første som møter oss i denne verden.

I likhet med meg (uten sammenligning for øvrig, altså) er også Edvard Hoem opptatt av sin slektshistorie og har i flere omganger formidlet hvordan ætten delte seg - i de som dro (med destinasjon Amerika) og de som ble. I "Jordmor på jorda" møter vi Hoems tippoldemor Marta Kristine Nesje som valgte å dra, riktignok ikke over Atlanterhavet, men til hovedstaden vår. I 1821 gikk husmannskona på sine bein fra Romsdal til Christiania for å ta jordmorutdanning - hjemme ventet mann og tre barn. Vi hører så sjelden kvinnenes historier, derfor frydet jeg meg over å lese om Marta for å forstå hvor tøft det var for våre formødre å ta kampen mot fordommer - og ikke minst bygdesnakket. 

Fra barnsbein av har jeg hørt om "Jordmora i Bortstua"/borrsstua/. Stua lå vis a vis våningshuset på gården, helt ut på pynten av eiendommen (hvis man ser veldig nøye, kan man se ned på Rødenessjøen). Morfar kjøpte den inntil gården en gang før krigen, tror jeg, og mor fortalte at det ble holdt skole der i krigsårene. Senere brukte onkelen min den som ungkarsbolig, helt til den datt ned etter å ha huset generasjoner av bygdas folk. Den mest sagnomsuste er nok jordmora, og når dere får høre det Oskar Haugen forteller, forstår dere at det ikke er uten grunn. I motsetning til Marte hadde Anne Maria intet fagbrev å vise til, kun kompetanse fra det virkelige livet.

Besøk i Bortstua i 1949, etterkommere etter familiemedlemmer som utvandret i 1870-åra

Bare ruin igjen, og kanskje noen urter etter Jordmora?

Til slutt dukket bildet opp, takket være etterkommerne etter Christian og Annette.

Den gamle låven like før den sa takk for seg.

Våningshuset slik jeg husker det fra min barndom, med tuppene i tunet (matet de fra kjøkkenvinduet, husker jeg)

Til Historielaget i Marker, skriver Oscar Haugen (usikker på når, 1970-tallet?):

"Den part av Toketorp i Rødenes som har br.nr.5 danner nå sammen med br.nr7 en bruksenhet i vestre del av eiendommen, men før 1905 var den en selvstendig enhet, Den gamle stua her sto like nordøst for bebyggelsen på nr 7,og de som bodde der kalte den for Bortstua.

Her bodde jordmor Anne Marie Christoffersdatter i mer enn et halvt århundre og utførte sitt krevende yrke til hun var 86 år.

Først litt om den gamle bygningen der familien bodde.
Den må ha vært av de aller eldste i distriktet.*) Dessverre var den ikke blitt fredet,og etter at den ble sående tom,falt den snart sammen og tomta ble ryddet. Bygningen var lenge i bruk av familier som trengte husvære,og jeg har selv vært inne i den mange ganger. Det så ut til at det opprinnelig hadde vært en mur midt i rommet. Jeg har oppbevart et lite stykke av en stokk fra veggen.Den viser at bordklednigen har vært festet med trenagler. Heldigvis er bygningen blitt forografert."

*) jeg har funnet opplysninger om at oldefar Oliver har flyttet den til gården fra et annet sted i bygda.

Her lå Bortstua. Grunnsteinene ligger igjen.

Christian Hansen Oretap (mine oldefedres bror) utvandet sammen med Annette fra Bortstua. Jordmora klarte ikke å redde Annettes mor da hun fødte lillebroren. Hun må ha følt seg maktesløs.

Oscar fortsetter: 

"Men nå tilbake til jordmora:
Anne Maria Christophersdatter var født i Eidsberg i 1794.Hun ble gift i 1822 med enkemannen Alak Larsen fra Jensegg i Trøgstad. Han var født ca 1766 og hadde før vært gift med Mari Olsdatter Garsegg i Eidsberg.

Anne Maria begynte sikkert tidlig som jordmor. Det fortelles at den første hun "tok imot" i Rødenes var Ole Augustinussen Kallak. Han var født i 1825. De var nok ikke kommet til Toketorp da, for deres femte barn,Antoniette ble født i 1832 og er det første barnet født i Rødenes. Men hun var sikkert kjent som jordmor her tidligere, for hun utstrakte også sin virksomhet utenbygds.Hun må ha vært en usedvanlig sterk og uforfærdet kvinne,og har også fått en bred omtale i bygdeboka for Rødenes. Sine reiser, som ofte ble lange og slitsomme på dårlige veier, foretok hun på hesteryggen.  I sitt vidstrakte arbeidsområde måtte hun være beredt til enhver tid på å dra ut. Det fortelles at hun selv kunne være høygravid eller ha et nyfødt barn da hun dro ut for å hjelpe andre. Engang fødte hun selv ute i sneen mens hun var ute i ærend. Hun tok av seg skjørtet og svøpte inn barnet, fortelles det. Engang dro hun til Myrehullet,til Amund Evensens hustru Andrine. Da tok hun med seg noe barnetøy, for det var visstnok smått stell der. Barnet som ble født var Johan Amundsen Wikeby, etter muntlig overlevering. Han var født i 1831,så det var altså snart etter at hun var kommet til Rødenes.

Anne Maria var en selvstendig kvinne og lot seg ikke imponere av personer i høyere stilling. Engang da hun hadde vært i forretning ved Slitu, kom hun i aller siste liten til Rødenes Prestegård hvor presten hadde "tinget" henne i god tid i forveien. Han var ikke nådig da han møtte henne, men hun hadde ganske rolig svart at hun måtte ta med all den fortjenesten hun kunne få.

I bygdeboka for Rødenes er fortalt at hun som gammel ble hentet til "Pålsehytta" en vinter med mye sne. Pålsehytta,eller Lia lå langt vest i Østenbyskogen og var nesten uten vei. I boka fortelles at hun ble båret på ryggen det siste stykket. En annen fortelling går ut på at hun ble båret på"gullstol"-frem kom hun iallefall, og "var hun inne i hytta, greide hun det som skulle gjøres" sier bygdebokas forfatter. 

Den siste Anne Maria tok imot var Harald Oliversen*) på nabogården. Det var i 1880 og hun var da 86 år. Hun døde tre år etter,89 år gammel.

Hun kunne nok mer jordmoryrket. Det fortelles og at hun kunne årelate folk. Et apparat til årelating skal ha blitt funnet etter henne, men er forlengst forsvunnet. Det var torv på taket da de kom dit og der vokste det urter som hun kokte og brukte til medisin. I gårdsbrønnen vokste Kalmusrot-eller "Kærmerot" som de gamle sa-og hun fant sikkert en anvendelse for det også

Hennes første mann døde i 1841. Hun giftet seg for annen gang i 1843 med Berger Jensen fra Trøgstad,men han døde i 1867 så hun var enke igjen da hun døde i 1883.Det har eksistert et fotografi av henne, men det ble i sin tid sendt til slektninger i Amerika,**)

Det er ganske underlig å tenke på at mange gamle kvinner og menn som jeg kjente i min ungdom, ble hjulpet til verden av Anne Maria Christophersdatters dyktige hender.

Til slutt bør fortelles at en eller to av Anne Marias døtre vevde tøyer i Bortstua og disse GIKK de til Oslo og solgte. Da de ble spurt hva de brukte pengene til ,hadde de svart at de kjøpte seg noen smykker. Også kona på nabogården, Andrine, hadde vært med på slike turer.***)"

*) Harald Oliversen var lillebroren til morfar, så jeg vil tro at alle Oliver og Andrines barn var kommet til verden med hjelp av Anne Maria.
**) Da jeg fikk kontakt med slekta i USA, kom bildet av Jordmora til rette.
***) Dette er oldemor Andrine, og om disse turene til Oslo med vevnader og kuer, blir et eget innlegg.

Karikaturtegning av jordmora i "action"
- trolig fra 1860-70-åra, funnet på nabogården
Grav.

Veversken oldemor Andrine og datteren Elise som var den eneste av døtrene som utvandret.

Under besøket på gården for 30 år siden ga onkel Iver stafettpinnen over til meg: Ville jeg bli den nye historiefortelleren?  Min kick-off var at han overrakte meg en bunke med gule, falmede brev. Hva var dette? Jeg skulle altså være langt opp i 30 -åra før jeg forstod at mesteparten av min mors familie hadde valgt å søke lykken i det lovede landet på den andre siden av Atlanter'n. Dette var grunnen til at mine oldeforeldres neste yngste sønn, min morfar, kunne ta over slektsgården - stikk i strid med loven om odel som har røtter tilbake til vikingtida. Sønnene til oldefar Oliver og oldemor Andrine hadde ikke tålmodighet til å vente på at faren deres skulle legge inn årene og overlate styre og stell til dem. Fire av sønnene (mors onkler) hadde så vidt rukket å  runde 20 år før de vinket farvel til alt det kjente for alltid. Datteren Elise fulgte til slutt deres eksempel. Omstendighetene rundt hennes emigrasjon, er et eget kapittel (som jeg kommer tilbake til). I brevene jeg nå hadde foran meg kunne jeg lese hva det kostet dem: "Kjære fader, kjære moder, hvis vi ikke sees mer i dette liv, sees vi kan hende i det næste...." 
Hva visste jeg før dette skjellsettende besøket på gården? Vagt husket jeg at jeg hadde vært med mor på den amerikanske ambassaden i Oslo, siden hun hadde arvet en rik slektning i Amerika. Ella Thorpe var Oliver og Andrines eldste sønns eneste datter (mors onkel Olaves). Hun underviste i matematikk på Augsburg College, etterlot seg et legat/scholarship til lovende spirer i realfag (Thorpe Foundation Scholarship), og sannelig ble det en slant på slekta i Norge også. Hun var umåtelig stolt av røttene sine, snakket flytende norsk og besøkte gården ofte. 
I senere innlegg skal jeg formidle hva brevskatten inneholdt -  og hvordan dette på mange vis fikk betydning for mitt eget liv.

Ella Thorp (foran) på gården, fra venstre onkel Iver, morfar Kristian, bak Ella, min tante Thora, helt til høyre min mor, Åse. Dette er ca 1947.

Oldemor Andrine og Elise, den eneste av døtrene som emigrerte og ble Mrs. Densmore med tid og stunder

Ellas testamente har vært til stor hjelp for å spore opp familien på begge sider av havet.

Det er påske, og i Norge har vi en sterk tradisjon for påskekrim. Slektshistorieinteressen min har avdekket mye om mine røtter. Ut fra arkivene er det dessverre også åpenbart at jeg har drapsmenn i familien(NB! Ikke seriemordere – foreløpig). Jeg har tidligere presentert slektningen til oldemor Randine som drepte et jødisk ektepar i 1942 og senket dem i vannet med det illevarslende navnet Skrikerudtjernet. Forfatteren Simon Stranger har heldigvis påvist noe forsonende – som grenselos var han også redningsmann. I påsken skal jeg på bloggen min presentere nok en drapsmann- oldemor Andrines bror, Ole. Det som skjedde med Ole, er en direkte årsak til at J E G i dag er medeier i slektsgården i Østfold.

Ønsker alle god påske. Følg med på min påskekrim (mannen min sover godt om natten – tror jeg –også får jeg håpe at dere som kjenner meg ikke tenker at det ligger i genene)! 

INNLEDNING TIL MIN PÅSKE-"KRIM"

Igjen skal vi bevege oss inn i Østfold, der vi har grense mot Sverige. Dette landskapet ble formet av innlandsisen som trakk seg tilbake for vel 10.000 år siden, her har det levd mennesker fra forhistorisk tid, via vikingtida, og i 1204 skal kongssønnen Håkon Håkonsen ha blitt født i området (spedbarnet som birkebeinere fører til Trondheim slik at de slemme baglerne ikke får tak i han, vet dere), og slik fortsetter det fram til vår tid. Den store, vakre Rødenessjøen midt i Haldenvassdraget, et rikt jordsmonn og omfangsrike skoger har sørget for liv og bosetning i årtusener.

Rundt år 1300 finner vi skriftlige kilder om Toketorp. Området i Rødenes skal da ha tilhørt en adelsmann. Første del av navnet henspeiler antagelig på det norrøne mannsnavnet Toke. De som forstår seg på dette mener at det kan være en avledning av Tor (han med hammer'n), eventuelt at det kan være en henvisning til værfenomenet torden. Ordet «torp» finnes i alle skandinaviske land, og viser til en plass som blir ryddet for bosetning. Gjennom århundrene deles området inn i mange deler. Det er Toketorp-bråten-hagen-mosen, vestre og østre osv., og brukene er på mange hender.

Tippoldeforeldrene mine Hans Olsen Sandem(1798 – 1868) og Maria Olsdatter Storløs (1801-1878) er fra bruk i nabolaget, og i 1834 klarer de å skrape sammen de påkrevde 400 spesidalene for gården Toketorp (vestre). To år før dette på et bruk under Sandem, ble de foreldre for første gang. Stor var lykken da det viste seg å være en gutt – Ole. Nå hadde de sikret en odelsgutt til Toketorp, hovedpersonen i denne historien (Spoiler alert: men slik skulle det ikke gå).
Søsteren Andrine, min oldemor, så dagens lys kort tid etter at de overtok Toketorp. Dette skal handle om Oles tragiske skjebne og hvordan dette påvirket begivenhetenes gang.

Del 1: Langfredag 29.3.24 (latin: Dies Passionis Domini, egentlig Herrens lidelsesdag) markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset(https://no.wikipedia.org/wiki/Langfredag). Vi er blitt kjent med Ole Hansen (f. i 1832), odelsgutten til Toketorp (som i tråd med fordanskningen av navnet ble Taagetorp), broren til oldemor Andrine.

For noen år siden kom jeg over attesten som stadfestet at han døde 7.10. 1877 - ikke på langfredag, riktignok, men 7.10. har jo også blitt nok en trist merkedag i vår historie. Og hvor døde Ole? Jo, på slaveriet.

 Her følger et sitat fra Wikipedia:"
Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget på slutten av 1200-tallet som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær.1850...... Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820 og var på 1800-tallet det strengeste fengselet i Norge. En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som Slaveriet. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og «moralsk oppbyggelse» gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrette kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland."

Vi står igjen med spørsmålet: Hvordan havnet Ole, odelsgutten til Toketorp på Slaveriet, datidens strengeste fengsel?

Påskeaften 30.3.24:

Som vi ble kjent med i går (langfredag) døde Ole Hansen Taagetorp, bondesønn og odelsgutt på Slaveriet i Christiania. Hvorfor led han en så forsmedelig død? For mine tippoldeforeldre må det ha vært den største sorg (og på den tiden: skam). Dette vet jeg noe om, siden dette er godt begravet i skuffen merket "Familiehemmeligheter".

I 1865 var det en folketelling, og da bodde Ole fortsatt på Taagetorp og ventet nok på turen til å ta over når tippoldefar Hans hadde tenkt å gå fra roret. 10 år senere var det atter en gang en folketelling. Da hadde Ole bostedsadresse på slaveriet og Akershus festning.

Hva skjedde? I morgen skal jeg fortelle hva som trolig førte til at bondegutten fra Rødenes måtte sone sin straff sammen med de farligste forbryterne som herjet datidens Norge. Det vi kan konstatere nå er at forbrytelsen har skjedd mellom 1865 og 1875.

I 1860 giftet søsteren Andrine (oldemor) seg med Oliver Hansen(oldefar) fra gården Oretap. På grunn av Oles skjebne ble det de som tok over gården. Oliver hadde en bror, Andreas, som valgte å flykte landet. "He was involved in a tavern fight, and had to flee the country because there was a price on his head", har våre amerikanske slektninger forklart. Han var med et av emigrantskipene fra Christiania via England og over Atlanter'n i 1870. Til overfarten lånte han penger av oldefar Oliver, en gjeld som skulle tynge Andreas hele livet (det bevitnes av Amerika-brevene jeg har arvet). Mye tyder på at det som skjedde på den festen på "lok`kalet" en natt rundt 1870, fikk innvirkning på manges liv - også mitt.

Påskemorgen slukker sorgen (31.3.24),
heter det. Jeg vet ikke det når det gjelder Ole Hansen Taagetorp (1832-1877). Hvordan kunne bondegutten fra den lille bygda Rødenes havne i Norges strengeste fengsel?
Ryktene som lekket til etterslekten var at han hadde vært på fest på lok'kalet, på hjemveien som sikkert ble ekstra lang med ustøe skritt, var det visstnok en kamerat som hvisket han i øret (jeg tror jeg vet hvem kameraten var, men av hensyn til etterslekten skal jeg ikke røpe min hypotese– jeg har jo ikke bevis), men i alle fall; «vedkommende» skal ha hvisket han i øret:
«Danset ikke hun du vet veldig lenge og heftig med ……(person X)?»
Jo, det hadde vel kanskje den noe omtåkede Ole lagt merke til, eller kanskje ikke..? Men uansett, det syntes som en god idè å snu og sjekke omstendighetene rundt dette., tenkte han nok. Det oppstår vel en del tumulter da Ole gjør vendreis og konfronterer sin «rival» (kanskje ble også broren til svogeren, Andreas, også involvert, siden han litt brennfort ville av gårde til Amerika?).
Historien sier så at denne potensielle rivalen dør fordi Ole på et eller annet vis klarer å velte en dør over han. Fra flere hold har jeg blitt fortalt dette. Ut fra folketellinger og dødsattesten fra 1877 og Andreas Hansen Oretaps emigrasjon, tror jeg denne fatale dansen og festen, fant sted rundt 1870. Vi snakker vel altså om et uaktsomt drap. Forgjeves har jeg prøvd å finne domsavsigelsen – eller omtale av drapet. Hvem var offeret? Hvordan kunne han få en så streng straff for et uaktsomt drap? Historielaget i bygda foreslo at jeg burde kontakte Arkivverket. Der fikk jeg avslag, de kan ikke prioritere sånne "private anliggender".

Oldemor Andrine ble født i 1834, kun 1,5 år etter broren(har konsultert dåpsattestene) – i psykologien snakker vi om pseudotvillinger når søsken blir født så tett på hverandre. De får spesielle bånd, det sies at oldemor tok Oles skjebne veldig tungt og «gråt mye» (det var tydeligvis ikke noe plaster på såret at hun og oldefar Oliver kunne overta slektsgården). Det kunne heller ikke være lett å se at 5 av hennes 9 barn i tur og orden forlot gamlelandet for å prøve lykken "over there". Eldste-og odelsgutten Olaves/Olaus sendte billettpenger til nestemann Julius og så videre. Det var derfor enda et klart brudd med odelstradisjonen, da min morfar, Kristian, som var nest yngst, ble den som overtok Taagetorp, da oldefar Oliver døde i 1905. Praktisk nok gifter han seg med sin kusine Ragna fra nabogården Oretap (hun var datteren til Johan, Olivers bror, som også hadde tatt av gårde til det lovede landet, men skadet seg stygt under arbeid med jernbanen i Minnesota, hvorpå han dro hjem og ble min andre oldefar).
I 1917 ser en ny odelsgutt dagens lys på Taagetorp. Det er en ny Oliver (for meg kjent som onkel Iver). Søskenbarnekteskap kan by på genetiske forviklinger, i dette tilfellet den arvelige netthinnesykdommen Stargardt, som ofte fører til blindhet. Odelsgutten, onkel Iver, fikk dette genet, og gjorde han uegnet til å ta over gården. Jeg har fått stifte et litt for godt bekjentskap med denne sykdommen, siden min mor (Åse) også var så uheldig å bli rammet. Onklene mine, Iver og Johan Tågetorp, var barnløse, så etter at mormor Ragna som nesten ble 90, har onklene mine, moren min og tante Thora eid gården i fellesskap.

Så via skjebnens uransakelige veier (eller…?), er det nå tante (86) og jeg som skal forvalte dette videre. Et nytt kapittel kommer kanskje neste påske (og kanskje finner jeg ut hvem Oles offer var (forhåpentlig ikke noen av dine Sissel Haug Tronrud - og hva som virkelig skjedde – grunnen til at jeg nå som pensjonist må gjøre ting hun ikke kan - som å drive gårds-og skogbruk...)

JAKTEN PÅ HUSEBY-NAVNET

Skråpånatta og oldemor Annette (Mathiasdatter Jacobsen) 
                15.03.24  

 Altså– her blir det avsporinger hele tiden. Egentlig var jeg jo midt i jakten på etternavnet mitt som jeg har fra oldefar Gustav Adolf og Ringerike-/Romerike-kanten. Her så jeg også etter mulige koblinger til en viss prestedatter og –kone og hvordan hun ved å iherdig iverksette sine vertinneplikter hindret et tokt fra fiendtlig innstilte svensker. Så kom Simon Strangers bok «Drapsmenn og redningsmenn», og oppmerksomheten ble snudd mot morsslekten og indre Østfold. Her var det oldemor Randine og et slektskap som jeg ikke har vært veldig stolt av – til grenselosen Håkon – drapsmann, men også – redningsmann, påpeker Stranger. .Slektsforskning er en inngang til mange arenaer og områder som engasjerer - i hvert fall undertegnede. Nå er det enda en bok – mer presist tre – som gjør at jeg vil foreta et sidesprang (slapp av, Morten!) 

Denne gang til min oldemor Annette Mathiasdatter (senere Jacobsen) fra Fåberg i Gudbrandsdalen. Mytting har skapt et univers i en fiktiv bygd – ikke ulik Fåberg, kanskje ,og forfatteren lokaliserer den til Gudbrandsdalen. Der følger vi liv og levned til generasjoner av Hekne-slekta. I «Søsterklokkene» møter vi de sammenvokste tvillingene Halfrid og Gunhild. Da de ble født i 1595, ble de av samtiden og kirken sett på som «misfostre», men de unnslipper bålet og den diabolske flyteprøven, takket være presten Kraft som går imot sin arbeidsgivers forordninger om å rapportere fødselen. De to søstrene vokser opp til å bli etterspurte veversker, og mesterverket de etterlater seg er den myteomspunnede Hekne-veven. Full av symboler fra norrøn og kristen tid, skaper vevnaden mye uro på mange plan. Hadde Gunhild og Halfrid «overnaturlige» evner – var det et djevelens verk? Forutsier den hva som kommer til å skje? Den siste scenen på den lange vevnaden, er foruroligende – en stor brann? – en prest? Er det selve skråpanatta – Dommedag?Mens «Søsterklokkene» omhandler 1600-tallet, beveger vi oss til 1900-tallet og første verdenskrig i «Hekneveven». «Skråpanatta» tar for seg slutten av 30-tallet og 2. verdenskrig. 

Oldemor Annette ble født i 1860 og døde i 1947. Slik vever oldemors sitt liv seg inn i verdensbegivenhetene og mens «Søsterklokkene» omhandler 1600-tallet, beveger vi oss til 1900-tallet og første verdenskrig i «Hekneveven». «Skråpanatta» tar for seg slutten av 30-tallet. Som eldstedatter til Mathias Iversen (senere Ravneberg) og Ingeborg Amundsdatter fra nabogården Ravnum, så hun dagens lys på gården Ravneberg (på opplandsk blir det Ramberg) i det som i dag er Lillehammer kommune. Denne gården som har fått navn etter den nattsvarte ravnen, har sine røtter tilbake til 1533, da den blir nevnt i en av Olav Engelbrektssons regnskapsbøker, så her er vi vitterlig tilbake til Gunhild og Halfrids tid. Mathias og Ingeborg ble velsignet, som det het, med fire døtre, altså ingen odelsgutt. Det er kanskje derfor de ikke bor i kårbolig på gården, men i Tomtegata i Lillehammer i folketellingen i 1900. Annette hadde ingen tvilling, men var veldig nær sin 10 år yngre søster som går under navnet Inga-Marie/Marie/Anni-Marie (kjært barn har mange navn). Med karakteren «utmerket» ble Annette konfirmert i Fåberg kirke. Dette er en korskirke i tømmer, slik skikken var i Gudbrandsdalen på 1700-tallet. Den erstattet en stavkirke fra slutten av 1100-tallet. Utenfor kirken var det opprinnelig tre bautasteiner, hvorav en er bevart, og man oppdaget runeinnskriften: ruar raisti stain þana aftir alui faþur sin. Her er det Roar som har risset noen runer etter faren sin. Jeg tar med dette, siden stavkirken i Myttings fiktive bygd, tok veien til Dresden i Tyskland, der norrøne fornminner ble en stor attraksjon og gjenstand for bl.a. Himmlers fascinasjon for den ariske rases opphav og historie. Jakten på runeinnskrifter og vevnaden til søstrene fører tyskerne til bygden under okkupasjonen.

Fra oldemor Annette har jeg en kronesølje. En gjennomgang av diverse arvestykker, gjorde at jeg kom over mange fragmenter av et smykke. Sølvsmeden i Vrådal mente at dette kunne være et bunadsbelte fra Gudbrandsdalen. Kanskje hadde Annette denne sølja og beltet i bunaden ved konfirmasjonen? Jeg og kusinene har aldri funnet slik dokumentasjon.Andre bilder er blitt børstet støv av, bl.a. av Annette, og slektsgranskeren (meg!) ser at Anni m.m- er født i 1870, så jeg har kommet til at lillesøster må være Johanne. Uansett – de er jo så preget av stundens alvor – og alldeles bedårende. Enig? Kanskje ikke så lenge etter konfirmasjonen, drar Annette til hovedstaden. Der møter hun oldefar Carl Wilhelm Jacobsen. De giftet seg i Trefoldighet Menighet 7. mai 1889. I sølvbryllupstalen til foreldrene skriver farmor Ingeborg (ja, oppkalling etter mormoren sin)

:«Det er en liten storby, og  denne by
en maler har som egentlig ingen maler var
 Og derfor kaldtes malermester.
Han sig en kvinde fikk –
Dem kan man alltid få-:
Det hender at man mange får.
Men denne mester hadde bare EN i 50 år.
Til gavn og glede for dem begge to
De møttes ikke på noen kro
Men allerførst på gater og på streder…."
Så får vi tro det, da, at de møttes sånn litt tilfeldig en gang sånn mot slutten av 1880-årene. I hvertfall ble farmor Ingeborg deres førstefødte i 1893.……Så litt om rollen oldemor Annette ble tildelt:
'Den lille, milde kvinne
Som vi alle alle nesten bare har har møtt inne
i sitt hjem har hun vært vært mektig og stor
For hvilken kvinne er vel større enn en lykkelig hustru og mor?
Ja, mon det…..Også var det søsteren Anni etc. da….Hun ble gift med Magnus Nielsen, også fra Fåberg-traktene. Han er gullsmed, og blant arvesølvet vårt finnes det mange fine eksempler på hans håndverk. Senere vier han tiden til politikken og Arbeiderpartiet, en tid er han til og med stortingspresident, og han er med i regjeringen Nygårdsvold i krigsårene. Magnus og Anni får de to sønnene Åge og Øystein. Nå må jeg røpe at jeg er litt blank, men kan det være at sønnene, i likhet med oldefar Gustav Adolf som forkastet etternavnet Andersen til fordel for Huseby, ikke syntes at Nielsen var så gildt? I hvert fall tok de navnet til gårdsnavnet tilhørende mormoren Ingeborg – nemlig Ravnum.Det er ikke lett å henge med i svingene alltid, men søstrene Annette og Annis familier vever videre på familiehistorien. Og her er det en tråd, faktisk, kanskje utgjør det renningen…Vår egen vevnad? Interessen for språk og kultur skiller seg ut. Jeg kan ikke svare for de to søstrene Ravneberg, ut fra: «For hvilken kvinne er vel større enn en lykkelig hustru og mor?»- -tradisjonen, men farmor Ingeborg, altså, lærte fransk av nonnene på St. Sunniva, tysk og engelsk – jobbet som stortingsstenograf og i Handelsstandens forening (hvor jeg var med henne på jobb). Fetteren Åge Ravnum var fars språklærer på Middelskolen i Oslo, hans sønn Ivar Magnus Ravnum var lærer i fransk og russisk på Katta og oversetter i russisk. I det som før het Leningrad møtte han Irinas mor kunstneren Neonila Kramarenko fra Odessa i Ukraina .
Og skyttelen går – min far ble kastet ut av gymnaset for llite høvelig atferd ovenfor okkupasjonsmakten og de NS-styrte skolemyndighetene, men hans språkferdigheter var eminente – til en grad som gjorde at tyskerne lurte på hvilken tysk dialekt han talte – var det muligens Hamburg? Selv har språk alltid pirret meg. I yngre dager tok det meg ikke lang tid å tilegne meg nye språk. Annette og Anni, Ingeborg og Åge – Odd og Ivar Magnus, familiene hadde sterke bånd, men skyttelen går….Irina og Eli. MyHeritage knytter familiebåndene sammen igjen. Irina Ravnum -full match. Nå er vi veversker sammen, det blir nok ikke en Hekne-vevnad – og ingen Skråpånatt, forhåpentlig. Men her er det mange språk og kulturer – italiensk, russisk, serbisk, engelsk, tysk, fransk og gudbrandsdalsk! Og gjett, hva jeg tenkte da jeg googlet henne – vi har bodd i Skien begge to i 10 år uten å vite om hverandre. Det er som å ha funnet en søster! Og ja, det er Eli som risset disse linjene…

                 Anni og Magnus Nielsen med barna Åge (Irinas                               farfar)   og Øystein

Mordere og redningsmenn i slekta       12.03.2024

Jeg var midt i min jakt på Gustav Adolf (presiserer at det på ingen som helst måte er svenske kongelige vi snakker om her – har jo funnet ut at jeg må lete lengre ned på rangstigen…) og navnet Huseby (som viste seg å ha sitt utspring i det noe mer beskjedne Andersen) og en mulig tilknytning til Anna Colbjørnsdatter og Sørum og Norderhov, ga Simon Stranger ut boka «Museum for mordere og redningsmenn». Det gjorde at jeg måtte gjøre en helomvending og se nærmere på morssiden og en av de to morderne jeg har avslørt– så langt.
Den ene morderen Stranger skriver om er nemlig en slektning av min oldemor Randine fra Østfold. Brødrene Karsten og Håkon var fra en gård ikke så langt unna fluktveien til svenskegrensen. De var motstandsmenn under krigen. Karsten som reservebrannmann, Håkon var grenselos. 22. oktober 1942 befant Karsten seg om bord i toget mot Halden og svenskegrensen. Han skulle bringe jødiske gutter, deriblant Herman Feldmann i sikkerhet i Sverige. Like før grensen, kommer den ubevæpnede, nazitro politibetjenten Arne Hvam om bord i toget. I desperasjon skyter og dreper Karsten betjenten. Mange hevder at dette drapet var påskuddet som trengtes for deportasjon av de norske jødene. En måned senere forlot skipet Donau kaia i Oslo. Herman Feldmann og de aller fleste passasjerene om bord, kom aldri tilbake fra Auschwitz. Ingen andre nordiske land hadde en slik deportasjon av sine jødiske medborgere. Min mor nevnte ofte Skrikerudtjernet, og jeg kjente at jeg grøsset bare hun nevnte navnet. Hun hadde hørt at to lik hadde dukket opp i tjernet på vårparten i 1943. Det var levninger av ekteparet Rakel og Jakob Feldmann. Mor var tenåring, og de voksne pratet, men det var mye hysj-hysj. Hun husket klappjakten på Karsten. Etter skuddet, rømmer han og er på vill flukt i de store skogområdene i grensetraktene. Men han blir angitt, og henrettet på Trandum i 1943. Og så var det broren Håkon. Som grenselos skulle han ta i mot de jødiske guttene broren har om bord i Halden-toget og få de over grensen. Da de ikke kommer, aner han uråd. Så får han vite at hele operasjonen er «blåst» og at broren er ettersøkt. I mellomtiden har foreldrene til Herman, Rakel og Jakob, fått vite at sønnen ikke har kommet i trygghet i Sverige. De får panikk, og søker opp familien de kjente godt – Karsten og Håkons familie.
Så er det bare å holde seg fast, Håkon blir morder. Han og en kamerat dreper ekteparet og senker dem ned i tjernet (orker ikke å skrive navnet en gang til). Senere påtreffes Håkon i Sverige med en verdifull klokke rundt håndleddet. –Og ja, det tilhørte Jakob Feldmann. I 1947 får Håkon og hans medsammensvorne en latterlig lav dom – en dom som Nils Christie har omtalt som en av Norges største rettsskandaler.Og hva har alt dette med meg å gjøre? Vel, for over 30 år siden, kommer mors eldste bror til meg med en bunke Amerika-brev. Det var en stor tillitserklæring – og et ansvar. Lite visste jeg om at store deler av mors familie utvandret, faktisk har jeg større familie i USA enn her i landet.
Hvis du har lest så langt, så ja – en av de som begynte et nytt liv over Atlanteren, var Håkon, som om ingenting hadde skjedd. Nå ser jeg fram til å lese Strangers bok, for der går det også fram at Håkon og familien fortsatte som grenseloser etter rovmordet – og visstnok reddet Strangers kones familie (som også er av jødisk herkomst) – så de var også redningsmenn. Det er bare en liten trøst, men….Så er det jo også enda en morder i mors familie, men det får bli en annen historie........ 

JAKTEN PÅ HUSEBY-NAVNET

Oscar og Ingeborg Huseby   Gustav Adolf Huseby og barnebarn       Odd, Åse og Eli Huseby

Hvor kommer etternavnet mitt fra?

Som pensjonist kan jeg også vie mer tid til å se mer på røttene mine, som for eksempel finne ut mer om etternavnet mitt - HUSEBY. Det var et bevisst valg å beholde farsnavnet mitt. Som enebarn ville navnet dø ut med mine foreldre. Min farfar - Oscar- døde i 1942, da han var i 50-årene. Faren min - Odd- visste veldig lite om farens familie og prøvde å nøste opp i familiehistorien i Riksarkivet. Han kjente jo sin farfar - Gustav Adolf (ja, vet det, navnet gir assosiasjoner til mye/mange.) Huseby.
Problemet var bare at han i likhet med 99% andre nordmenn på 1800-tallet ikke kan ha hett Huseby da han så dagens lys i 1848 i Christiania. Da er det ikke lett å finne far og mor. Enklere da hvis far heter Anders, da ble man automatisk Andersen eller Andersdatter. Skulle så gjerne ha fortalt far at det var akkurat det Gustav Adolf het - Andersen, altså! Far døde som 72-åring, og digitalarkivet og My Heritage var ikke dukket opp ennå og gjort livet til slektsforskere mye enklere.
Nå VET jeg at tippoldefar het Anders Gulbrandsen. Og ja, riktig, da må tipp-tipp'en igjen ha hett Gulbrand. Hvorfor tok Gustav Adolf navnet Huseby framfor Andersen? Vel, om Huseby-gårdene (for de fleste av oss stammer fra gårder eller husmannsplasser) leser jeg på Wikipedia: "Huseby, av norrønt Húsabýr eller Húsabǿr, er et gårdsnavn som forekommer over hele Norden og på Orknøyene. Over hele Norden er det nå enighet om at husebygårdene gikk inn i et system av kongseide gårder, som kongen kunne bruke når de var ute og reiste. I Norge vil det være rimelig å knytte dem til det tidligste rikskongedømmet, eller til småriker tidligere enn dette."
Gustav Adolf var politibetjent og fengselsbetjent i Botsfengslet (ja, der hvor Egon, slapp ut og inn med ujevne mellomrom). MEN FØR det var han skomaker - ja, skomaker Andersen!!! Akkurat som faren Anders - og faren før han (det vet jeg ikke ennå - bare vent!) Da var det nok fiiiiinere å ta navnet etter en S T O R gård - en Huseby-gård. Men hvilken? Detektiv Nancy Drew (neida, jeg) er på saken: mye tyder på at vi skal mot Sørum, Skedsmo, Norderhov - altså til det fylket som heter Viken (en forestående skilsmisse der også, sikkert?). Grunnen til at mistanken går i den retningen har med prestefrua Anna Colbjørnsdatter å gjøre. Det skal jeg fortelle om en annen gang. Først skal jeg besøke Huseby gård i Skedsmo. Kan godt hende jeg forteller om det også. Slektshistorie er gøy!!!!

Tjenestejenter på Huseby gård på Skedsmokorset sommeren 2023

Besøk på Huseby-gårdene i jakten på etternavnet mitt

Jakten på Huseby-navnet fortsetter med uforminsket styrke. Noe som jeg må bekjenne gjorde livet som "slektsforsker" enklere, var at jeg tok en DNA-prøve og deretter meldte meg inn i en database. Da hadde jeg prøvd meg fram lenge i Digitalarkivet, uten at jeg klarte å finne fram til oldefar Husebys døpenavn. Jeg skal absolutt ikke promotere noe som helst, men for en som ikke vil dedikere all tid til dette ganske navlebeskuende prosjektet, løste gåten seg her.Gustav Adolphs far var Anders Gulbrandsen f. i 1818 og mor var Anne Sophie Henningsen f. 1819. Dermed var oldefar Gustav Adolf Andersen som tar navnet Huseby (vet ennå ikke når) etter en stor gård. Samtidig avdekkes det at både tipp- og oldefar var skomakere. Gustav Adolf svingte seg oppover på den sosiale rangstigen, og da var det nok mer fristende å ta et mer fornemt navn.Takk for innspill om at Huseby-gårder finns ikke bare her i Skandinavia, men i flere deler av Nord-Europa. Her følger noen bilder fra Huseby-gårder på Skedsmokorset og i Sørum i min jakt på hvilken som er opphavet til mitt navn.

Huseby gård i Sørum                                                                            Sørum kirke

Skuff fra 2xtippoldemors skatoll - Anne Jensdatter Storløs, 1794

Fra de harde 30-åra, i arbeidsklær: Morfar Kristian, mor Åse, mormor Ragna, onkel Johan, ukjent og onkel Iver. I bakgrunnen Bortstua.

Bildene er av redskaper funnet i jorda på gården av tippolde- og oldeforeldre (de ble funnet før Oldsaksloven krevde at man skulle levere inn gjenstander). Det er i hvert fall ikke noen tvil om at dette stedet ble bebodd før tippene mine. 

Oppdatering på disse objektene 3.4.24 etter en arkeolog har sett på dem: "Vi ser deler av baksteheller, sannsynligvis middelalder, spinnehjul fra vikingtid/middelalder, øks fra steinalder, sannsynligvis yngre steinalder, den store med hull kan også være et vektlodd til en vev. Den lille kan også være det, men antageligvis ødelagt spinnehjul."

Skjøtet undertegnet av tippoldefar 2. januar 1834

Oldefar Oliver fra gården Oretap

Oldemor Andrine og den eneste datteren som emigrerte,  Elise (gift Densmore).

Fra vår familiebok redigert og skrevet av norsk-amerikansk etterkommer etter Christian Hansen (Oretap) - broren til mine oldefedre Oliver og Johan og omtalte Andreas, Christine Hanson Thornton. Annette ble født på Toketorp. På familiebildet er Christian og Annette med alle barna og svigersønn (Fred Iverson)

Fra nabogården Oretap kommer begge mine oldefedre. Som vi ser var Andreas den første av brødrene som dro, det ser ut til at han kanskje ikke hadde så mye valg. 3 år seinere fulgte min oldefar Johan etter, sammen med nok en bror, Christian og Annette (fra Tågetorp). Oliver giftet seg med Andrine i 1860, og valgte å bli.

Første høyonn, 1958, fra venstre Thora, mor Åse og onkel Johan

Oldefar Oliver var en eminent snekker. Dørene på gården er bevart!

Storesøster Annette og lillesøster Anni, ca. 1870

Bunadssmykke, kanskje Annette hadde det i konfirmasjonen i  Fåberg kirke

Kronesølje etter oldemor Annette

Annettes kokebok

Stort 70-årslag i Lillehammer, Mathias Iversen Ravneberg i midten (Annettes far), oldemor Annette på høyre side, oldefar Carl Wilhelm Jacobsen bak henne til høyre. Stående bak fra venstre som nr. 2: Anni(e ) og Magnus Nielsen

Øverst : Oldemor Andrine og datteren Elise, oldemor og oldefars gravsted
Tante Thora og undertegnede, første besøk på gården i 1957, tante Thora, Åse (mor), mormor Ragna, onklene mine Johan og Iver (uten hode)