FINNMARK - om naturen, folka og to romaner
Oppslagsord: FINNMARK: "Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde." (Wikpedia)
Jeg er akkurat kommet hjem etter årets Finnmarkstur. Denne gangen hadde jeg forberedt meg litterært. Fokuset nå var hvilken smeltedigel Finnmark er/var - kvener, ulike samekulturer, pomorer/russere og nordmenn. Som engelsklærer har jeg kunnet mye om USA som en smeltedigel der alle skulle tvinges inn i EN form - E Pluribus Unum (fra mange til en) - idealet var å bli ett - en amerikaner. Siden ble det heldigvis mer aktuelt med metaforer som en salatbolle (hver kultur bidrar med sitt). Jeg hadde vel ikke tenkt så mye over at smeltedigel-metaforen også passer i mitt eget land -på vår landsdel aller lengst nord. De var urfolk, de var samer og kvener, de kom fra hele Nordkalotten - og alle som en skulle de bli nordmenn. Fornorskningen var ubønnhørlig og de fremste eksponentene for tvangstransformeringen var øvrigheta - lensmenn og kirka (med ett hederlig unntak - kommer tilbake til det).
Mikael Niemi (han med "Populærmusikk fra Viitula") har skrevet nok en roman fra sine hjemtrakter - Pajala i Nord-Sverige helt på grensen mot Finland. "Koke bjørn" er nærmest å betrakte som en kriminalroman, der Læstadius (ja, DEN Læstadius, han med den strenge kristendommen) er en slags Sherlock Holmes i kraft av sine inngående kunnskaper om botanikk (noe han faktisk hadde). Assistenten "Watson" er den lærenemme, men hundsede, mishandlede samegutten Jussi. Der storsamfunnet anført av lensmannen ser en paria, verdsetter Læstadius Jussis ressurser og løfter ham opp til et menneskeverd. På slutten av boka er Jussi til fots på vei mot forhåpentlig bedre kår i Finnmark. I bok spøker Kautokeino-opprøret i bakgrunnen. Her ser du veien Jussi GIKK.
I "Kniven og ilden" rykker vi sju år framover i tid - i 1859- og beveger oss i nesten samme område som i Niemis univers, men vi er på den finske siden av grensen.
Her ser man avstandene Brita Caisa og Jussi beveget seg over
I Sodankylâ spenner den ugifte ungjenta Brita Caisa Seipajærvi og hennes to barn på seg skiene. Som Jussi vender hun blikket mot Norge - i Bugøynes på Finnmarkskysten har hun hørt at havet koker av fisk. Som ugift mor er hun ilagt tukt og stått til spott og spe på kirkegolvet flere søndager på rad. Som hos Jussi har Kong Alkohol, godt hjulpet av fattigdom, vært rammen rundt oppveksten til de begge. Brita Caisas store kapital er hennes blendende skjønnhet og hennes gode evner - som også omfatter eldgammel kunnskap om helbredelse, leging av sår og stilling av blod. Forfatteren Ingeborg Arvola sier i et intervju om bokas hovedperson:
«Da jeg begynte å lete i kildene, fant jeg ut at min tipptippoldemor måtte ha vært litt av en dame»
Selv har jeg jo dukket ned i slektshistorien, og mange forfedre - og -mødre har historier jeg har lyst til å trekke fram i lyset. Dessverre avdekker DNA-testen min ikke noen spor av urfolk eller tilknytning til Nordkalotten. Mannen min, derimot, kan påberope seg 0,9% fra urfolk. MyHeritage mente først at dette var inuitt, men noen oppdateringer senere, er det samisk. Ikke så rart da når oldefaren som var fisker fra Helgeland møtte sin tilkommende da han kom til Sørvågen i Lofoten, og Kerstine - hun hadde samisk blod i årene.
FØRSTE MØTE MED FINNMARK I 1979
Finnmark slutter aldri å fascinere. "Eksotisk"- var min første tanke da jeg for første gang gjorde landsdelens bekjentskap. Nå snakker vi slutten av 1970-tallet, en Volvo Amazon (1965-modell) og 4 ungdommer som hadde forsert de monotone, gudsforlatte svenske skogene, bare avbrutt av X antall elger som ville krysse veien. (noe som gjorde at min venninne med nylig ervervet førerkort, ikke tok i et ratt på 20-30 år), legg til mygg og, knott (Notabene: samer satt helt uanfektet og drev med sitt),
de øde og folketomme områdene rundt Inarin, der elgen var byttet ut med et annet hjortedyr -reinsdyr - SÅ åpenbarer det seg - landskapet jeg aldri vil bli lei - Varangerhalvøya. Hav, strandnelliker og sauer nede i fjæra, havørna i svev speidende over det hele. Fjellbjørkkledte vidder innover, skrubbær og molter....ALTSÅ...Kjærlighet ved første blikk. (Her hører det med at vi var fire ungdommer som losjerte i naustet til ho' Lilly i Hamningberg, og samboer'n "Magister'n" rodde oss ut til Syltefjordstauran for å iaktta fuglelivet. Nesten like spennende var folkelivet i det nedlagte fiskeværet som inkluderte en tam rev og folk som inviterte på kaffe kl. 4 om natten og som iført kyse og kofte danset til morgenen som var like lys som natten.)
FINNMARK VERSJON 2.0
SCENESKIFTE - mange, mange år senere- Nå vil Skjebnen ( eller whatever?) det slik at vår yngste sønn slår seg ned i Finnmark. Det var påskuddet (ikke det at vi trengte det) vi fikk til å trykke denne landsdelen som har et større areal enn Danmark (folketallet er 75.000) tettere til brystet. Siden Andreas gjorde Vadsø til sitt bosted har vi tatt den 260 mil lange turen flere ganger med ulike framkomstmidler -bil, fly og båt, men foreløpig ikke på ski som Brita Caisa eller til fots som Jussi. Vi har skjønt at Vadsø med rette kan kalles "Finnenes by" (og da i betydning folk som kommer fra Finland). En del bygninger unnslapp nedbrenningen og står som levende beviser på den kvenske arven. Og nå tilbake til Lars Levi Læstadius - den svenske presten -vi tenkte at han bare var en mørkemann som prediket synd og skam og fy til alt som var moro, men han bidro også til å løfte folk på Nordkalotten ut av sosial nød og alkoholens ødeleggende grep. Alkohol ødela barndommen til Brita Caisa og Jussi, og skjebnene var mange. Disse to hadde det i seg - dette som kunne utfordre undertrykkelse, rasisme og fordommer.
Vi blir stadig mer kjent med denne landsdelen, folk og fe. Neste gang må vi ta for oss pomorene. Vi hadde tenkt oss inn på museet i Vardø, men der voktet småbarnsforeldre- måker inngangspartiet (se under), så det legger vi nok til en annen årstid.
Pomormuseet i Vardø bevoktes strengt