Formødrene mine-strå og roser

Ved juletider tilbrakte jeg litt mer tid på kjøkkenet enn sedvanlig. Da blikket vandret bort fra grytene et øyeblikk, la jeg merke til at veggene var klare for en make-over. Tidene (eller kreftene) er ikke slik at den blir ekstrem den make-over'n, men ny maling er innafor. Året var ikke gammelt før Jotuns fargekart ble "konsultert". Men altså - først må det jo vaskes (noe jeg selvsagt burde gjort FØR jul). Mange vet det, men for de uinnvidde- vi bor i et hus fra 1917. Jeg har vel alltid hatt et slags prosjekt med å ta vare på det "opprinnelige". Da vi overtok huset i 1988,  fant vi et gammelt skap i garasjen.Det bar preg av å være brukt til slike ting man driver med i en garasje. Og nå kommer jeg til saken - det skapet havnet etter litt restaurering på kjøkkenveggen. Nå var vaskebøtta full, men først måtte det tømmes dette skapet, da.

                          Her ser du "restaureringsobjektet" fullt av klenodier fra "forna dar"

Jada,vaskevannet ble kaldt, for ut av skapet tok jeg to kanner.  Nå tok minnene meg. De var så forskjellige de to kannene - den ene liten med mange sprekker og krakeleringer i stråmønsteret,  den andre fornem, høyreist og staselig med roser.

Det høres kanskje rart ut, men på en måte minner disse to kannene meg om hvem jeg er. La meg dele minnet om den med stråmønster først.

Da er jeg tilbake til 60-tallet. Vi er på Tågetorp, gården jeg nå eier sammen med  min tante. Den ligger i Marker kommune, i indre Østfold (noen har moro av å si Enfold), ikke så langt fra svenskegrensen. Se for deg denne scenen: Mormor Ragna Tågetorp skjenker byjenta (meg) med skjelvende, giktisk hånd gulhvit, lunken kortreist melk - rett fra kua. "Tøssungen" (jentungen, altså jeg) må fetes opp! Jeg grøsser, men drikker høflig. Grytidlig hører vi det skrangler i sinkbøttene, mormor ifører seg langstøvlene som står parat i vindfanget. Da var det tid for å se til kuene og melkesprengte jur.

Mormor  ble født i 1889 på nabogården Oretap som den 6. i rekken av 8 søsken. Faren (oldefar) Johan var blant de mange som fristet lykken i Amerika. I  1873 forlot han Rødenes, og han stod på passasjerlista til skipet Oder sammen med broren Christian og en nabojente.Under byggingen av jernbanen i Minnesota skadet han seg stygt, og valgte å gjøre vendreis og var tilbake i Rødenes etter noen få år. Helsa hans ble aldri god, og det ble tøffe oppvekstår for mormor. Da hun var 9 år, måtte hun ut i arbeid. En gammel lensmannsfrue trengte hjelp, og den lille jenta trådde til, lensmannsfrua var dårlig til beins, brød skulle bakes og diverse gjøremål i en stor husstand skulle utføres- Ragna gikk til hånde, bortsett fra to ganger i året - sankt hans æfta og julæfta, og det var langt hjem….
Mormor var klinkende klar til hun døde som 90-åring, og beretningene om hennes oppvekst er vel dokumentert, bl.a. i opptak og intervjuer med det lokale historielaget.

Her er jeg på mormorfanget for første gang i 1957. Til venstre er min onkel Johan, mor og tante. Odelsgutten Iver står bak (uten hode)

                               Her er tante og jeg på gården Tågetorp, Rødenes, i Marker kommune

Så var det kannen med rosene, da. En annen scene trer fram: Nå er vi på Briskeby i Oslo. Det er desember 1963, det er kaldt og mye snø. Foreldrene min og jeg skal flytte inn i ny rekkehusleilighet på Nesodden. Mor og far flytter inn i den snaut ferdigstilte leiligheten, men vil ordne en del før  det anses som barnevennlig. Jeg skal være hos farmor på Briskeby i mellomtiden. Farmor er snart 70 år og skal da pensjonere seg. Jeg får følge henne til sekretærjobben i Handelstandens Forening. Da må vi krysse Slottsplassen, som er rene skøytebanen. En 6-åring er ikke overmåtes sterk, så da min pelskledde farmor detter, er det lite jeg kan gjøre (annet enn å bli forskrekket). Etter knallet og fallet og endt arbeidsdag skal vi kose oss med kakao. Forventningene er store. Den fine rosekannen (ja, den tidligere omtalte) finnes fram. Skuffelsen er usigelig - farmor lager kakao med vann, ikke melk, og er sparsom med sukker og mer spandabel med salt. Vel, var jeg veloppdragen, men da jeg insisterte på at dette ikke var kakao, påstod farmor at det var det, og dermed var punktum satt.

                            Her er farmor russ ved Oslo Katedralskole i 1911.

Farmor (til venstre) og Lillemor Annette (som jobbet som sykepleier i Seattle)

Ingeborg Huseby ble født i 1893 på vestkanten i Christiania. På den tiden sendte de velbemidlede borgerne pikebarna sine til St. Sunniva - nonnene. Der fikk de opplæring i fremmede språk - og håndarbeid, knipling stod høyt i kurs, og farmor ble en kløpper med de små nålene som dannet de mest intrikate mønstrene. Matematikken, derimot ble nedprioritert av nonnene. Da farmor tok examen artium ved Oslo Katedralskole i 1911, var matematikk-karakteren den eneste som ikke var noe å skrive hjem om. Siden jobbet hun som stortingsstenograf til hun giftet seg videre inn i borgerskapet.

To formødre, begge født mot slutten av 1800-tallet - noen slitte strå og noen raffinerte roser.
Mormor som knapt hadde skolegang før hun trådte inn i arbeidslivet 9 år gammel. Hun fødte 5 barn, hvorav lille Kåre som døde som 8-åring. På det meste var det 10 kuer i fjøset eller på beite, noen okser i det skumle okse-fjøset, 2 arbeidshester på stallen , høner som kaklet forbi kjøkkenglaset. Også var det høyonn og kornet, da. Hendene var forkrøplet av gikt, men allikevel var de i travel aktivitet like til det siste. Hennes arbeidsinnsats, stayer-egenskaper og formidlingsevne inspirerer meg - og jeg håper og tror at jeg har arvet noe av henne med bindingen til jord og natur.

Farmor som ble påkostet en utdannelse som var de færreste kvinner forunt på den tiden, som snakket flytende engelsk, tysk og fransk, som var belest og bereist. Hun fikk to barn, og hadde hjelp i den bekvemme leiligheten på Frogner. Nå skal det sies at hun ble enke under krigen, men det var nok snarere lyst enn nød som gjorde at hun valgte å bli yrkeskvinne igjen (selv om et dagboknotat jeg har funnet avslører at hun så fram til pensjonistlivet).  Hun var en fantastisk farmor, jeg elsket å bla i bøkene hennes, hun førte meg inn i  Asbjørnsen og Moes verden,  berettet om opplevelser fra sine mange reiser og om kjennskapet til Sigrid Undset som hun satte høyest av alle forfattere - og katolisismen. Hun åpnet en verden for meg av fremmed kulturer, språk og spennende mat.tradisjoner (kakaoen hennes er tilgitt)

Under: Farmors krusifiks med rosenkransen  og bjella som det skulle ringes i når hun skulle kalle på                      "piken"