Vi ere en nasjon vi med, vi smaa en Alen lange.....
.
Wergelands sang var tiltenkt barna og deres rolle i feiringen av Norge som nasjon. Barna er frøene som skal sørge for vekst og foredling av våre verdier. I krigsårene 1940-45 prøvde en fremmed makt å ta fra oss det mest dyrbare vi har - vår frihet. Ett av sangversene går slik:
Jeg ikke vil for fremmed vår
min norske vinter bytte,
og fremmed slott ei nær forslår
imot min faders hytte.
Han sier han er der så fri.
Det ei så nøye fatter vi,
men noe godt er visst deri
som verd er å beskytte.
Dette skrev Wergeland i 1841, altså 100 år før krigsutbruddet. I 2024 er det grunn til å minne om disse verdiene igjen og hvor viktig det er at vi beskytter dem.Ikke minst trenger vi hans påminning om hvor dyrebare barna er for oss - de er frøene! 108 millioner mennesker er drevet på flukt grunnet konflikt, vold eller forfølgelse (FN-sambandet, 2023), og mange av dem banker på vår dør. Under krigen fant ca. 50.000 norske borgere ly i Sverige. De ble tatt i mot med åpne armer. For å komme seg til den forlokkende friheten i nabolandet vårt, trengtes kjentmenn. Her spilte grenselosene en sentral rolle. 5. mai 2024 gikk jeg en rute som flyktningene fulgte, og gjorde meg noen refleksjoner.
I flyktningenes spor 1942-45
På riksrøysa vaiet det svenske og det norske flagget
Strangers bok omtaler
Her holder Mats Tangestuen et foredrag på skolen min om grenselosenes rolle.
Siden 1982 har det blitt arrangert en flyktningemarsj fra Skogstad gård i Marker kommune til svenskegrensen. Ca 700 mennesker som befant seg i en desperat situasjon etter den tyske okkupasjonen ble loset trygt fram til svenskegrensen - og friheten fra 1942 - 45 fra Skogstad gård på østsiden av Rødenessjøen. Slektsgården vår ligger på vestsiden, noen kilometer unna. De som har lest mine betraktninger rundt " Museum for Mordere og redningsmenn" av Simon Stranger, kjenner til min slektshistoriske .oppdagelse av at oldemor Randines slektning som var grenselos drepte, ranet og senket likene av det jødiske ekteparet Jacob og Rachel Feldmann i Skrikerudtjernet i Trøgstad (Han var altså både morder og redningsmann).
I fjor fikk jeg kjennskap til at det lokale idrettslaget har en lang tradisjon med en flyktningemarsj, der man følger i sporene etter de modige grenselosene og de som så seg nødt til å forlate fedrelandet fordi de hadde feil etnisitet eller verdier som stred i mot okkupantens. I år ville jeg teste kneprotesen og formen generelt på den vel 12 kilometer lange ruta (så kan du vel plusse på at jeg følte på en slags familiær forpliktelse). Ruta gikk i et ganske greit skoglende litt over 7 kilometer fram til Riksrøysa. Der ble vi møtt av hornmusikk og sang. Mats Tangestuen fra Jødisk museum holdt en tankevekkende appell om hvordan det utover høsten i krigsåret 1942 gjorde det tvingende nødvendig for folk, da i særdeleshet jøder, å flykte. Vi har en lang grense mot Sverige, og som nøytrale ble naboene våre i øst "Söta bror" i virkelig forstand. Mange jøder ble advart om faren ved å bli, og tanken om at kvinner og barn kunne rammes, var uvirkelig og fjern. Hvor mye hold det var i advarselen, fikk man se den 26. november 1942 da skipet Donau la fra kai i hovedstaden vår med 529 voksne og barn med en stor J stemplet i papirene sine.
Da jeg gikk denne ruten som redde og fortvilede - unge og gamle- snublet, klatret og gikk i ukjent terreng på vei til en ukjent skjebne for over 80 år siden, var det rikelig anledning til å reflektere over hva som er viktig for oss. Vi har alle røtter, og vil helst bli i det vi kjenner og omgi oss med de vi er glad i. Heldigvis er vi også utstyrt med føtter som vi kan ta i bruk når det brenner under dem - når livsgrunnlaget vårt rives bort, når noe eller noen truer vår eksistens og alt "hva fedrene har kjempet- og mødrene har grett" for (som det heter i fedrelandssangen vår).
Jada,jeg skammer meg ikke over at tårene kom da vi istemte "Ja, vi elsker" vakkert akkompagnert av det lille ensemblet i skogen denne vakre maidagen. På turen tilbake hørte vi gjøken, og du vet hva de sier: "Hvis du kommer deg under treet den sitter i, kan du få ditt høyeste ønske innfridd." Tenk om alle disse barna - frøene - kunne få vokse opp i fred, for vi ere en nasjon vi med, vi smaa og Alen lange....(OK, vet det, ingen enda som har klart å komme seg under det gjøke-treet)
Noe sliten, men fornøyd
