The Black Sheep of the Family? Historien om Markus
Markus var ikke noe sort får da han ble født 10. mars 1865.
Oldefar Oliver har ført opp navnene på sine 7 førstefødte barn i familiebibelen. Markus er nr. 3. Alle disse guttene utvandret, samt èn av døtrene (Elise, se under). Morfar Kristian var nest yngst, og ble den som overtok slektsgården Tågetorp, siden alle brødrene søkte lykken i Amerika.
Oldefar Oliver og oldemor Andrine med datteren Elise (eneste datter som utvandret. Hun ble siden Mrs. Densmore). Andrine vokste opp på Tågetorp, slektsgården jeg i dag eier halvparten av.
Jeg har ingen forklaring på hvorfor dette uttrykket "sort får i familien" plutselig dukket opp i vrimmelen av flyktige tanker - slik de gjerne er en litt lat sommerdag. Hva som utløste det, vet jeg imidlertid. I en engelsktime brukte jeg uttrykket om Markus, en av onklene til min mor, som utvandret i 1884 i forbindelse med temaet emigrasjon til Amerika. Ofte når en er i klasserommet, har en ikke tenkt nøye igjennom alt man sier og hvilke uttrykk man velger. Dette ga seg utslag nå: "Teacher, why do you call him a BLACK sheep?" Spørsmålet var betimelig, og det kom fra en av mine mange melatoninrike elever.
"If you have a cousin who seems to be the one troublemaker in your family, you can call her the black sheep. In other words, she doesn't seem to fit in with the rest of your family members.
The black sheep is the odd one out, whether he's a disgrace to the family or just doesn't seem to belong. The origin of the phrase comes from the rare presence in a flock of white sheep of a sheep with black fleece. Rather than being a delightful surprise, these black sheep were a disappointment, since their wool couldn't be dyed".
(https://www.vocabulary.com/dictionary/black%20sheep</p>)
Av oldefar Oliver lærte alle guttene snekkerferdigheter. Det kom godt med da de skulle bygge en ny fremtid i Amerika. De brukte et år på å kjøpe seg egen verktøykasse, det andre året var det å spare penger til billett til neste bror. Odelsgutten Olaves dro i 1880, Julius i 1882, i 1884 var det 19-årige Markus (det angivelig "sorte fåret") sin tur .
Fra overfarten til England påsken 1884 skriver Markus et beroligende brev. Vel ankommet destinasjonen Minneapolis og storebror Olaves, kommer det ingen urovekkende meldinger. MEN så....noen få år etter etterspør oldefar informasjon fra Olaves vedrørende Markus sitt gjøren og laden. Det er tydelig at ryktene har gått om at han ikke "oppfører seg". I tillegg til de to storebrødrene, var det nok mye sosial kontroll- bygdedyret hadde blitt med over havet.
Det hele ender med at Markus blir hjemkalt (etter det jeg ser av annen korrespondanse, skjer det allerede året etter han dro - i 1885) og må stå skolerett for oldefar. Ryktene mor hørte de voksne hvisket om, var at han var drivende full da han kom hjem med halen mellom beina. Oldeforeldrene mine ble varslet av Markus' yngre søsken (trolig morfar): "Nå kommer Markus - han er full!"
Etter å ha gått til hånde på Tågetorp i onna og med lik-kiste-laging (oldefars bigeskjeft), lovet Markus bot og bedring. Oldefar lånte han penger til en ny sjanse. Brevet fra Buffalo, er noe av det mest rørende jeg har lest i hele brevsamlingen: "Husk dog jeg er ennu ung, jeg har feilet..." "Jeg skal aldri drikke mer" og mange referanser til Gud og høyere makter.
Hvordan gikk det så med Markus, versjon 2.0? Brevsamlingen er sterkt sensurert. Oldefar var opptatt av sitt gode navn og rykte, og oldemor Andrine var en sosial dame og var mye ute på bygda. Hun fikk streng munnkurv. Det virker som bilder av han også er eliminert. Ryktene gikk selvsagt "over there" - det ble hvisket om flere damehistorier blant annet, noe som resulterte i livsarvinger.
Noe konkret vet vi ikke - inntil et par-tre år siden......Teri Thorpe Greenfield (etterkommer ter Julius, bror nr. 2) har tatt en DNA-test. Hun ringer meg:"Guess what? I've got a match! Do you know whom...?"- "MARKUS" . Teri tok umiddelbart kontakt med "matchen" - Hun var en pensjonert "attorney" (advokat) fra New York. Hva kunne hun fortelle om Markus som viste seg å være bestefaren: "He was a mean drunkard!"
Vel, vel, i og med at de andre i søskenflokken skikket seg vel og bra i sitt nye hjemland, så kan vel Markus betegnes som "det sorte fåret"? EN ting er sikkert -det er ikke lett å skille seg ut i flokken.
Her er det vel egentlig de hvite fårene som skiller seg ut? (Vrådal-bonden Karis flokk sommeren 2024
I dette brevet (bilde) skriver Markus hjem og forteller om overfarten med dampskipet Rollo til Hull. Derfra bar ferden videre med tog til London. Oldeforeldrene mine ventet nok spent på livstegn fra han. Han gir en levende beskrivelse av sin ferd så langt. Han går rundt i Londons gater, og meddeler med stor innlevelse det han opplever. Foreløpig er det ingen grunn til uro, skulle jeg tro.
Her har oldefar tydeligvis bekymringer vedrørende Markus. Han ber om informasjon fra storebror Olaves. Brevet er nok litt sensurert (oldefar var opptatt av ryktet sitt - en sønn som trår feil -førte til bygdesladder). Brevet mangler datering.
Dette er kanskje det mest rørende brevet i hele samlingen. Her ber Markus om unnskyldning etter at han er blitt hjemkalt, og innvilget ny tillit. Oldefar har lånt han penger og en ny sjanse.
Her er jeg og onkel Iver (som var odelsgutt, men var svært rammet av den arvelige netthinnesykdommen Stargardt)
Jeg har tidligere fortalt at jeg for flere tiår siden høytidelig fikk overlevert Amerika-brevene fra min onkel Iver (eg. Oliver, oppkalt etter oldefar).
Før dette var jeg uvitende om min store familie "over there". Amerikabrevene var en skattekiste, og de førte til at kontakten mellom slektene ble gjenopprettet. Jeg kom i kontakt med Chris Hanson Thornton som var i gang med å lage en slekts-fotobok. Det ble et spennende dypdykk i familiehistorien.
Oldefars bror Christian Hansen/Hanson utvandret sammen med Annette (den før omtalte jordmoras datterdatter) i 1873. Deres etterkommer Chris (Christine) Hanson Thornton var i gang med en foto-/familiebok som resulterte i et unikt samarbeid. Brikker som manglet kom på plass.