Vi drømte om Amerika

Per (tidligere kollega) og jeg tar Frihetsgudinnens perspektiv. Hun løfter lampen og har ønsket  hjemløse og frihetssøkende  mennesker velkommen siden hun inntok havnen i New York i 1885. Nå sies det at hun lengter hjem til Frankrike.....

""Jeg vet ikke når folk begynte å drømme om Amerika lenge før Columbus drømte folk om Amerika,tror jeg. Et sted med evige blomster og alle var frie og lykkelige og ingen behøvde å ta av hatten for noen,hvis de ikke ville det selv. Et smilende paradis og kjærlighet varer evig, og alderdommen er vakker,et sted uten lukt, " synger Odd Børretzen.....

Det er 200 år siden vi nordmenn begynte å drømme om dette landet på den andre siden....

 Det første emigrantskipet forlot Stavanger havn i 1825. Kursen ble satt for det som den gang var det  lovede land. Ombord var 45 voksne og 19 barn.De første norske emigrantene var en slags flyktninger. På begynnelsen av 1800-tallet var vi i krig med England, det var uår og vanskelige tider . Terje Vigen (en kjenning fra Ibsens dikt) og andre desperate mennesker prøvde å komme seg over havet til Danmark for å skaffe litt mat på bordet til familien sin. Var man uheldig, ble man oppdaget, og mange havnet i engelsk fengsel (prison). Der møtte de for første gang kvekere. Kvekerbevegelsen hadde oppstått på 1600-tallet, og deres stille måte å praktisere sin tro på  - ute og i naturen, brøt med den tradisjonelle kirkens lære. Dermed var veien kort til forfølgelse, utestengelse - og til og med fengsel.  I Norge var det ikke tillatt å bekjenne seg til noe annet enn den norske kirke, og  "vennene" som de omtalte seg som,  øynet en mulighet til et bedre liv i  "The Land of the Free".  De amerikanske grunnlovsfedrene hadde mange dårlige erfaringer med maktsyke konger og kirker, så  de slo uttrykkelig fast at republikk og religionsfrihet skulle være grunnleggende prinsipper da de rev over båndene til Moder England. (-Hmmmm....Hva ville de sagt til det som skjer nå?)

I 1870-årene begynte mine forfedre å drømme - og realisere drømmen

I kammerset på slektsgården Tågetorp i Marker kommune i Østfold har dette bildet hengt i over 120 år. De som er avbildet er Christian (bror av Johan og Oliver - mine oldefedre) og Annette (født og oppvokst  i Bortstua på gården vår, Tågetorp), sammen med 7 av sine barn og svigersønnen pastor Fred Iverson. Christian (25) og Annette (18) var i følge med oldefar Johan  (32) da de forlot jordbruksbygda i Marker  i 1873. Johan gjorde vendreis da han ble skadet i beinet under  jernbanebygging i Minneapolis.                    

Hva fikk Christian, Annette og Johan til å drømme om landet på den andre siden av Atlanterhavet?  Disse unge, arbeidsføre menneskene var nok på jakt etter et bedre liv. Tippoldeforeldrene mine på gården var fortsatt nokså rørlige, og det var ikke tid for kårstue ennå. For Annette fra Bortstua var det nok litt annerledes. Moren hennes døde i barnefødsel da hun var liten, og det ble mormor (som også var mye ute i jordmoroppdrag) som tok seg av de morløse barna. Christian og Johan hadde også fått høre mye fordelaktig : "her slipper vi å stå med lua i handa og åpne grinda for storbonden", "her kan vi sette spaden i den deiligste moldjord"  etter at en tredje bror hadde emigrert tre år før. Den viktigste informasjonskilden var brevene de sendte - Amerikabrevene.

For snart 30 år siden ble jeg betrodd gårdens samling av Amerikabrev adressert til mine oldeforeldre,   Oliver og  Andrine. De fikk 9 barn, seks av dem emigrerte i perioden 1880-1905. 

I familiebibelen har Oliver ført opp sju av barna. Navnene på de to yngste mangler- deriblant min morfar Kristian. Fordi brødrene hans emigrerte, ble det han som overtok gården, noe som har medvirket til at jeg i dag er medeier i gården.

                                  Oldefar Oliver var en dyktig bonde og snekker, ferdigheter han lærte videre.                                                Dette kom sønnene  og deres nye hjemland til gode .

Oldemor Andrine og datteren Elise før hun emigrerte. Brødrene frarådet  søstrene sine  å reise - Amerika var ikke et "passende " sted for dem. Av en ukjent grunn forbarmet de seg over Elise og sendte henne billett.  Siden vi vet at oldefar Oliver brøt kontakten med henne før hun emigrerte, tror vi kanskje at hun fikk det som den gang ble omtalt som et "uekte" barn.  

Og ble drømmene oppfylt?

Ja og nei - Oldefar Oliver var i 40-årene og i full vigør som bonde og likkistesnekker da en utålmodig odelsgutt, Olaves, i 1880 la i vei fra Tågetorp. I Minneapolis tok onkelen Christian (se bildet) tok han under sine vinger på sag-og høvleriet han jobbet på. Det første oppdraget for 20-åringen var å tjene nok til egen verktøykasse og sende billett til neste bror i rekken - Julius -  han var reiseklar i 1882. I brevene hjem til foreldrene skryter Julius uhemmet av storebror. Han har lært seg språket og amerikanisert etternavnet til Thorp (e).Nestemann ut var Markus, og så var det Carl sin tur. Til slutt kom Elise. 
Brevene bærer vitnesbyrd om hardt arbeid som ble kronet med hell for de to eldste guttene. De emigrerte tidlig i 1880-årene, og forholdene lå nok bedre til rette for dem (og de fikk god hjelp av slektninger og sambygdinger). De to yngste hadde kanskje ikke det samme støtteapparatet rundt seg, og deres skjebner var, vel - tragiske. Brevsamlingen bærer preg av sensur - ryktene sier at oldefar brant de brevene - av frykt for bygdesladderen. Og Elise? Hun giftet seg med en ubemidlet irsk enkemann og ble Mrs. Densmore. Siden oldefar kuttet kontakten med henne, hadde hun en hemmelig korrespondanse med oldemor. Andrine kunne lese, men ikke skrive, så hun allierte seg med presten eller læreren, og fikk hjelp til korrespondansen. Til alt hell er brevene fra Elise bevart (antageligvis dukket opp etter oldefars død), og de brevene er verdt en artikkel i seg selv - om kvinnelivet i et fremmed land og hjemlengsel ("Vi sees nok ikke mere i dette livet, Moder, men kanskje i det neste...")

En rik onkel i Amerika

Dette er testamentet til mors kusine Ella Thorp, den eneste datteren til Olaves og Nana (Murtberg). Hun var assisterende professor i matematikk ved Universitetet i Minneapolis. Ella giftet seg ikke og glemte ikke sine norske røtter. Familien både i USA og Norge nød godt av det. En stor del av formuen ble avsatt i et legat som gir stipend til talentfulle matematikkstudenter den dag i dag.

Vi kledte oss opp for å hente arven etter mors kusine i Den amerikanske ambassaden.

Barna til mors onkler ble alle sammen født i USA. Ella og de fleste av dem behersket norsk til fullkommenhet.

Fra 1825  til tiårene etter 2. verdenskrig utvandret 900.000 nordmenn. "En rik onkel i Amerika" ble et stående uttrykk - det var ikke bare vi som kunne glede oss over en Amerika-arv. Til mor og familien i Rødenes kom det sjenerøse gaver. De var spesielt kjærkomne etter krigen. 

Når sluttet vi å drømme om Amerika?

Odd Børretzens svar er dette: 

"Jeg vet ikke akkurat når det sluttet men en dag uti 60-årene sluttet vi ikke bare å elske Amerika som en Gud, da begynte vi å hate Amerika som en fallen Gud og det er ingenting som faller så tungt ,så hardt og så dyr som en fallen Gud som viser seg å ikke å være en Gud, men bare Amerika Da fikk Amerika skylda, ikke bare for Vietnamkrigen og miljøkatastrofer, men f.eks for privatbilismen og største skylda fikk jo han som oppdaget Amerika Nå 487 år etter sin død får Christoffer Columbus ikke bare skylda for slavehandelen fra Vest-Afrika men også mordet på Kennedy, og for all verdens trafikkulykker, nå sier de at Columbus var en dritt. for det var han som oppdaget Amerika i 1492"

Mor og jeg kunne aldri forlikes i vårt syn på Amerika. Kritikk ble alltid møtt med: "Husk hva de gjorde for oss under krigen. Uten dem ville vi aldri vunnet. Også etterpå, da - tenk på  Marshall-hjelpen!"
Børretzens tekst fra 1995 har fått en ekstra dimensjon i disse dager.  Hvis jeg kunne, ville jeg spurt han om hva han ville ha sagt hvis han skulle lage et nytt vers. Også ville jeg spurt mor om hun fortsatt ville ha forsvart Amerika. Men for all del, jeg unner dem ikke å oppleve hvordan drømmelandet til millioner av immigranter er blitt til et mareritt.